Artikkelen nedenfor er avskrift av "LEKAS GEOLOGI" av Tore Prestvik, Geologisk Institutt - NTH Trondheim, skrevet 1976. Prestvik er professor på NTNU, Institutt for geologi og bergteknikk.

Kartet, Forenklet geologisk kart over Leka, er basert på Prestviks kart av 1978. Kartet over Skeisnesset er i tillegg basert på arbeidene til Førsteamanuensis Sverre Ola Johnsen, NTNU institutt for geologi og bergteknikk fra 1997.


LEKAS GEOLOGI

av Tore Prestvik

Geologisk Institutt - NTH Trondheim 1976

Geologene viste tidlig interesse for Leka og allerede omkring århundreskiftet ble det gitt ut en del artikler om øyas geologi.

Denne korte oversikten har med en del fra disse gamle arbeidene, men mesteparten er likevel basert på forfatterens egne undersøkelser foretatt gjennom flere år fra 1968.

Fordi kommunen omfatter store deler av Austra, Madsøya, Horta og Sklinna i tillegg til selve øya Leka, synes det naturlig å beskrive de ulike øyer eller øygrupper for seg. Hovedvekten legges på berggrunnen, mens kvartærgeologien behandles i et lite avsnitt til slutt.

Leka tilhører den kaledonske fjellkjede som går fra Skottland gjennom nesten hele Norge og videre oppover til Svalbard. Innimellom dukker det opp bergarter fra det gamle underlaget, grunnfjellet. De granittiske gneisene på Austra regnes til grunnfjellet. Mesteparten av bergartene på Leka er metamorfe, d.v.s. de har gjennomgått en omdanning. Under denne prosessen som foregikk under fjellkjededannelsen, ble olivinstein omdannet til serpentinitt, kalkstein til marmor, basalt til grønnstein osv.

 

LEKA

Et forenklet geologisk kart over Leka og øyene omkring er vist i Figur 1(red: byttet med redigert kart). Dette viser at det er flere ulike geologiske formasjoner å finne:

Ultrabasiske bergarter (vanligvis omtalt som serpentin).

Den ytre halvpart av Leka består av slike bergarter og feltet er dermed et av de største med ultrabasitter her i landet. Den vanligste ultrabasiske bergart på Leka er serpentinitt. Det er en bergart som består av mineralene serpentin og olivin i noe varierende forhold. Der innholdet av serpentin går ned og olivin blir det dominerende mineral i bergarten, er det riktig å kalle bergarten olivinstein. Uten detaljerte undersøkelser er det vanskelig å skille olivinstein fra serpentinitt fordi begge typer er så finkornete, men overflatefargen er gjerne mer gul for olivinstein og mer rødlig for serpentinrike typer. Omtrent rein olivinstein er foreløpig påvist bare i mindre felter i området mellom Stein og Kvaløya, bl.a. ved Steinstinden. Enkelte steder, særlig ved Steinskaret og øst for Stein, opptrer en annen ultrabasisk bergart pyroksenitt som bånd eller linser i serpentinitten. Pyroksenitten er meget lett å skille fra serpentinitten da den har mørk grå overflatefarge, Ved Aune og flere andre steder nær grensen til gabbrofeltet er det spesielt mye pyroksenitt. I friskt brudd viser denne bergarten forholdsvis grove krystaller (korn) av pyroksen med mørk grå eller grønn farge.

Både serpentinitt og olivinstein har et tynt oksidasjonslag (ca. 1 cm) ytterst som er svært ulikt den finkornete og mørke friske bergarten. Fordi disse bergartene er så næringsfattige, blir det svært liten eller ingen vegetasjon på det jordsmonn som dannes ved forvitringen. Viktige næringsstoffer som for eksempel kalsium, kalium og fosfor mangler helt i disse bergartene.

Det som skiller de ultrabasiske bergartene på Leka fra mange andre norske ultrabasitter, er den lagdeling mellom serpentinitt, olivenstein og pyroksenitt vi finner så mange andre steder. Enkelte steder som nord for Steinskaret, nord for Skråen og ved Steinsvatnet finnes det dessuten bånd eller striper av kromjernstein (kromitt) i olivinstein eller serpentinitt.

Talkførende bergarter (kleberstein) er det lite av på Leka, men enkelte steder finnes små linser med slike bergarter og da som regel innenfor gabbrofeltet.

 

Gabbrobergarter.

I sørvest, i sør og mot øst grenser de ultrabasiske bergartene til gabbro. På samme måte som de ultrabasiske bergartene er også gabbrobergartene metamorfosert (omdannet) og vi kaller dem derfor metagabbro. Metagabbroen på Leka er som regel forholdsvis grovkornet og lys i fargen, men spesielt på de steder hvor den opptrer båndet kan den vise stor variasjon både i farge og mineralsammensetning. Båndingen eller lagdelingen i metagabbroen er best utviklet i nærheten av grensen til de ultrabasiske bergartene spesielt sør på øya. I Horrfjellets sørvestside kan en se den steiltstående båndingen ganske godt fra vegen.

Mange steder innen gabbrofeltet har det vært sterkt tektonisering (mekaniske påvirkninger) som har ført til oppsprekking, forskifring og noen steder intens foldning av metagabbroen slik at den er utviklet som en klorittskifer. Slike soner kan en se flere av i sørsiden av Horrfjellet, vest for Haug, øst for badestranda på Årdalssanden og i nærheten av Frøviktindene.

Både i området vest for Solsem og kanskje særlig i Lille Lekafeltet er det mange steder ultrabasiske bergarter og gabbrobergarter i veksling slik at det her nærmest er en gradvis overgang mellom disse to bergartstypene.

Feltet med metagabbro strekker seg helt fra Solsemholmen i sør og til Leknesøyene i nord slik at en ganske stor del av Leka består av denne bergartstypen. Næringsmessig er gabbroen betydelig bedre enn de ultrabasiske bergartene og hvis den får anledning til å forvitre, skulle den kunne gi et brukbart jordsmonn.

Vulkanske bergarter.

Metamorfe vulkanske bergarter finner vi inntil metagabbroen i et belte fra Husby til Lekaskagen. Det er her en til dels intim blanding av grønnstein og den lyse kvartskeratofyr. Gode blotninger av disse bergartene fins flere steder langs sjøen fra Skei til Våtvik. Kvartskeratofyren er meget hard og flintaktig og ofte porfyrisk, dvs. at det finnes større krystaller (korn) av kvarts og feltspat i en ellers finkornet grunnmasse. Grønnsteinen er også finkornet og fargen har den hovedsakelig fra mineralene epidot, kloritt og aktinolitt.

For øvrig er grønnstein funnet sporadisk opptil gabbrofeltet nær sjøen fra Haug til Årdalssanden og ved Frøvik som en skifrig variant.

Kjemisk sett tilsvarer grønnstein metagabbro, mens kvartskeratofyr har sammensetning omtrent som granitt.

Leknesøyene fra Storøya og så langt øst som til Steinsøya og Burøydraget består nesten utelukkende av grønnstein. Den er enten massiv eller kanskje mest typisk utviklet som putelava, en struktur som oppstår når lava strømmer ut på havbunnen.

Putene ser ut som ellipseformete legemer som er stablet oppå hverandre. Ellers kan en finne konglomeratlignende grønnstein flere steder på Leknesøyene; den represtenterer vulkanske bomber og aske. Grønnstein er også funnet på Langdraget i Solsemøyene.

Sedimentære bergarter.

Omdannete sedimentære bergarter finnes i nordøst på Leka. Fra Klungholmen til Husby og videre til Skeishavna og Havneholmene går det et belte med konglomerat, en tynn marmorbenk og en forholdsvis mektig sone med sandstein samt noe svartskifer og glimmerskifer.

Nord for Våtvik er det et mektig konglomerat som dominerer, men også her finnes det en del sandstein og noe svart skifer.

Nesten helt nord på Lekaskagen er det et lite felt med marmor.

Solsemøyene er det flere bergartstyper, men marmor opptrer på flere øyer, særlig på Ursøya, Kalven, Jernsøya og Jernsøydraget. Ellers finnes det på de fleste øyene sørvest for Havsholmen glimmerskifer som fører mineralene granat, klorittoid og staurolitt. (Klorittoid som ikke opptrer så ofte i norske bergarter, er også funnet på Storskjæret og Havneholmen i Skeishavna).

Steinsflesene og Jørnsflesene består alle av en grå, finkornet marmor.

Både marmor og glimmerskifer gir godt jordsmonn. Dette er tydelig å se bl.a. på Solsemøyene der disse bergartene er de dominerende, men også Husbylia (glimmerskifer og svartskifer) er et godt eksempel.

Ved stien opp til Solsemhola er det et eiendommelig serpentinkonglomerat. Konglomeratet som er flattliggende, er løst sammenkittet og må være mye yngre enn alle andre bergarter på Leka. Hele konglomeratet dekker ikke mer enn ca. 50 m2 og er etter forfatterens mening verneverdig på grunn av sin egenart.

 

MADSØYA.

Madsøya består stort sett av metagabbro. Vestligst er den av samme type som i gabbrofeltet på Leka og den antas å være en fortsettelse av denne. Mot øst blir en mer finkornet metagabbro vanlig, først opptrer den som ganger i den grovere metagabbro for så å dominere helt på den indre halvdel av øya.

Helt ute mot Lekafjorden opptrer en tynn sone av den vulkanske bergarten grønnstein, spesielt i den sørlige del. På Frøvikøya er en skifrig gabbrobergart ganske vanlig. Dessuten opptrer både her og flere steder på de vestlige deler av Madsøya talkførende bergarter, en slags kleberstein som små linser i metagabbroen. Små linser av en lys granitt finnes også et par steder bl.a. i vegskjæringen på Frøvikøya like ved brua.

 

HORTAVÆR OG SKLINNA.

Bergartene i Horta kan deles inn i tre hovedtyper: gabbro, syenitt med granitt og glimmergneiser. En nokså uvanlig pyroksenrik gabbro (kalt hortitt) opptrer på de sentrale øyene som Burøya, Vågøya, Klungholmene, Bøverøya, Dribilene og Kleppan, mens syenittbergartene opptrer både øst og vest for disse for eksempel i Langdraget og Storfornøyta i øst og Kvåholmen, Onholmen, Stokkøya, Sandøya, Rørsholmen og Båsen i vest. Øyene fra Store Måsøya og nordvestover består av glimmergneis. Kvingra lengst i øst består av granitt. Både på Vågøya og Burøya kan en se at lyse syenittganger skjærer gjennom gabbroen, og enkelte steder for eksempel på sørenden av Burøya, finnes det soner av marmor inne i gabbroen.

Sklinna består av en meget pen grå til svakt rødlig middelskornet granitt. Denne er til dels gjennomsatt av pegmatittiske ganger hvor mineralene kvarts, kalifeltspat, plagioklas og glimmer opptrer sammen med små krystaller av apatitt.

 

AUSTRA.

De delene av Austra som tilhører Leka kommune har en lite variert geologi, men bergartene her er derimot totalt forskjellige fra dem som finnes på Leka og i Hortavær. Austra tilhører grunnfjellet og består stort sett av granitt og granittiske gneiser.

Nord for Gutvik er det svakt skifrige granittiske gneiser som dominerer, mens det sørover mot Rosvik og Reppen er mer homogene typer. Disse hovedtypene skilles av et smalt belte med glimmergneiser og kalksilikatgneis som stryker fra Kjella over Durmålstuva mot Gutvik. Steinbruddet for det nye havneanlegget i Gutvik ligger i denne sone av kalksilikatgneis. Innerst i Horsfjordbotnet er det også samme bergartstyper og de kan her følges videre innover mot Kjella og videre sørvestover langs Årsetfjorden. Også i området mellom Reppenfjellet og Tyskenghatten går det en stripe med kalksilikatgneis og glimmergneis. På Rosvikfjellet er gneisen enkelte steder ganske glimmerrik og skifrig. Her forekommer også en 150 m lang linse med olivinstein som på grunn av den typiske overflatefargen er synlig på lang avstand.

 

ØKONOMISK GEOLOGI.

I perioden 1900 - 1920 foregikk det en utstrakt skjerping på Leka, og gamle lensmannsprotokoller viser at det ble anmeldt 200-300 funnpunkter i denne perioden. Ved en del av disse stedene ble det drevet noen mindre synker, og ifølge rapportene som finnes i Bergarkivet ved NGU ble det også skipet litt malm.

Stort sett kan en vel si at dette ikke har betydd vesentlig for bygdas arbeids- og næringsliv.

I området Stein - Kvaløya er det flere steder årer av kromjernstein (kromitt) i de ultrabasiske bergartene. Steinskaret forekomst ligger ca. 100 m øst for vegen omtrent midt mellom Kvaløya og Steinskaret. Forekomsten er relativt ubetydelig selv om det finnes fine malmprøver derfra, men den har aldri vært forsøkt drevet.

Innenfor gabbrofeltet på Leka er det flere forekomster med interessant kismineralisering, bl.a. kan koppergehalten bli ganske høy enkelte steder. Det er imidlertid ikke funnet annet enn spredt mineralisering.

Madsøya skjerp. På nordøstre del av Madsøya har det vært skjerpet flere steder. Mineraliseringen som til dels kan være rik på kopperkis og magnetkis samt svovelkis og zinkblende er knyttet til rustsoner i metagabbroen.

Frøvik gruve ligger nær vegen ved Kværnvik. Den består av en forholdsvis dyp synk som har et tverrsnitt i dagen på 12-15 m2. Synken som ifølge rapportene ble drevet flere ganger i tidsrommet 1902 - 1920, er i dag fylt med vann. Driften ble finansiert ved at man solgte aksjer til den lokale befolkning og da disse pengene var brukt opp, sluttet det hele av seg selv.

Gruva ligger i et område med sterkt tektonisert metagabbro og mineraliseringen er knyttet til rustsoner. Det er funnet håndstykker med meget rik mineralisering. De viktigste ertsmineraler er kopperkis og magnetkis. Dessuten finnes det svovelkis og zinkblende samt små inneslutninger av gull i kopperkisen.

Sjøhaugen gruve ligger helt nede ved Leknessjøen. Den består i dag av to vannfylte synker. Gruva ligger meget nær en forkastning i metagabbro og det er mulig at mineraliseringen er knyttet til denne forkastningen. Det er vanskelig å finne noen rik forekomst i fast fjell, men en del håndstykker fra "tippen" viser en meget høy koppergehalt. Kopperkis og magnetkis er de viktigste ertsmineralene.

Stranda. I området ved Stranda sør for Leknesbukta finnes det flere skjerp hvorav Marcussynken er det største. Alle disse skjerp er knyttet til rustsoner i metagabbro. Her opptrer gjerne også kvarts i forbindelse med ertsmineralene, hvorav kopperkis og magnetkis er de viktigste.

Nedenfor nevnes så noen små skjerp som ligger i sedimentære bergarter. Mesteparten av dette er en svak mineralisering av svovel- og magnetkis som gir rustsoner i svartskifre.

Langdraget skjerp ligger på øya Langdraget i Solsemøyene. Det dreier seg om ubetydelig mineralisering av svovel- og magnetkis i en mørk glimmerskifer.

Jakobsteinvika "skjerp" ligger i nordøst nesten ved Lekaskagen og er en ubetydelig mineralisering av svovel- og kopperkis knyttet til en kvartsgang i konglomeratet.

Skei "skjerp" ligger like ved ferjekaia i Skeishavna og består kun av en magnetkisførende mørk skifer.

Husbylia skjerp ligger nær vegen mellom Husby og Leka camping. Her opptrer litt magnetkis og svovelkis i en svart skifer.

Av andre økonomisk interessante mineraler er det sporadisk funnet ubetydelige mengder av asbest. Urein talk finnes flere steder, særlig i tilknytning til linser av ultrabasiske bergarter som opptrer inne i metagabbroen.

Omkring 1970 ble det foretatt geofysiske målinger (til dels fra fly) på de nordøstre deler av Leka for om mulig å finne skjulte malmforekomster, men med negativt resultat. Seinere har det vært en viss aktivitet med sikte på å finne anvendelser for de store mengder serpentinitt en har på øya. Høsten 1976 ble det foretatt kjerneboringer med sikte på utnyttelse til prydsteinsformål, men de etterfølgende undersøkelser har ikke vært spesielt oppmuntrende. Utnyttelse av olivinsteinforekomstene og eventuelt også serpentinitt til ulike industrielle formål vil muligens bli vurdert i de nærmeste år. I tilfelle slik utnyttelse er mulig, ligger det store reserver og venter.

 

KVARTÆRGEOLOGI.

Det er ikke foretatt systematiske undersøkelser over utbredelsen av ulike typer løsmasser som grus og sand i Leka kommune. Det som finnes av kvartærgeologiske opplysninger, er stort sett en oversikt over landets hevning etter istida.

Undersøkelse av strandlinjer og strandvoller står sentralt i eldre beskrivelser av Lekas geologi.

Ved slutten av siste istid stod havet ca. 110 m høyere enn i dag i Lekaområdet. Dette har vi utmerkede bevis på ved de godt utviklede strandlinjer som finnes i denne høyde rundt nesten hele Leka. Disse strandlinjene sees best på lang avstand, for eksempel fra båt ute på fjorden. Står en ved Brekka ovenfor vegkrysset ned mot Solsem og betrakter "Løva", vil en se at den ligger på et forholdsvis plant platå som følger hele fjellkammen bortover. Dette er strandlinja fra like etter istida (ca. 10 000 år gammel). Ca. 2-3 m over dette nivået kan en mange steder finne store rullesteinsområder. Disse betegnes strandvoller og består altså av avrundet strandstein som har vært kastet opp litt over flomålet. Slike strandvoller finnes bl.a. ved Vestgård og sør for Solsembrekka.

Et lavere strandlinjenivå kan sees på Solsem, bl.a. oppover mot skytebanen hvor store mengder strandstein er lagt opp.

Størstedelen av bebyggelsen på den østlige delen av Leka ligger på et tidligere strandlinjenivå, ca. 25-30 m over dagens havnivå.

Ettersom den marine grense (høyeste havnivå etter istida) går så høyt som 110 m.o.h. ligger all bebyggelse på øya på løsavsetninger som er avsatt i havet. Disse avsetningene er som regel leire, vanlig grus eller skjellsand eller blandinger av slikt materiale. Eksempelvis kan det nevnes at det under myrene mellom Skei og Botnet er funnet skjellsand på flere steder.

Disse havavsetningene, spesielt blandinger av leire og skjellsand, gir et ganske næringsrikt jordsmonn. Dette har gitt grunnlag for et variert jordbruk gjennom lange tider.

Sist oppdatert: 20.01.2006